Kraften styres i Europa – men regningen er norsk
I årevis har norske politikere forsvart strøm- og nettpolitikken med at vi må sikre kraftkrevende industri i Norge. Derfor har industrien fått gunstige vilkår. Problemet er at dette argumentet ikke lenger stemmer med virkeligheten.
Gjennom EØS, utenlandskabler og markedsintegrasjon er kraftprisen i praksis europeisk. Norsk strøm prises som en handelsvare i et internasjonalt marked. Likevel opprettholder vi et system som om kraften fortsatt var et nasjonalt fortrinn.
Konsekvensen er et åpenbart fordelingsproblem.
I dag betaler vanlige husholdninger gjerne 30–50 øre per kWh i nettleie, mens kraftkrevende industri ofte betaler 1–5 øre per kWh. Med andre ord: Industrien betaler 10–30 ganger mindre i nettleie per kilowattime enn folk flest.
Dette forsvares fortsatt med industripolitikk. Men hvilken industri er det egentlig vi skjermer, når kraftprisen styres av Europa, og flere kraftkrevende bedrifter allerede har redusert eller flyttet produksjonen?
Hvis kraften i praksis er europeisk, hvorfor skal norske husholdninger da bære en uforholdsmessig stor del av nett- og systemkostnadene?
Dette er ikke et teknisk spørsmål. Det er et politisk valg som ikke er erkjent. Vi beholder industriretorikken, men lar markedet styre. Staten tjener på høye kraftinntekter, husholdningene betaler mer, og industripolitikken mister troverdighet.
Det er på tide å være ærlig:
Enten må Norge faktisk prioritere nasjonal kraftbruk og ta konsekvensene av det.
Eller så må vi slutte å late som husholdningene skal subsidiere et industriprosjekt som ikke lenger styres nasjonalt.
