Trenersparking – norsk fotballs mest stabile øvelse
I norsk fotball er det én ting som aldri svikter: Når det går dårlig, ryker treneren. Rosenborg i går. Vålerenga i dag. Effektivt, forutsigbart – nesten betryggende.
Man kan jo spørre seg hvorfor man i det hele tatt spiller kamper. Tabellen kunne like gjerne avgjøres på bakgrunn av terminlista: tap i april, sparking i mai, «ny giv» i juni.
Hver gang loves det langsiktighet. Hver gang menes det i praksis tre–fire kamper. Spillere blir, strukturer består, overgangene var riktige i fjor også – men treneren? Nei, der var det tydeligvis alt som var galt.
Hvem er den neste? Det er egentlig ikke spørsmålet. Spørsmålet er hvem som allerede har begynt å pakke kontoret sitt, uten å vite det selv.
Og hvem kommer inn? En «trygg hånd», naturligvis. Helst en som har vært sparket før. Erfaring, kalles det.
Velkommen til norsk toppfotball – der kontinuitet er et fremmedord, og trenersparking er blitt en egen idrett.
