Når grønne drømmer blir røde tall
Bilde for illustrasjon
Morrow i Arendal og Freyr i Mo i Rana ble lansert som bevis på at Norge kunne bygge ny, grønn industri med privat kapital i front. Slik gikk det ikke.
I Arendal sitter fellesskapet igjen med en regning på rundt 2,6 milliarder kroner etter Morrow-konkursen. Offentlige eiere, statlige lån og subsidier bar prosjektet – til tross for gjentatte forsikringer om at privat kapital skulle ta hovedrisikoen. Når tapene nå er et faktum, er det skattebetalerne som betaler.
I Mo i Rana var støtten mindre – rundt 200 millioner kroner i direkte tilskudd til Freyr. Staten holdt igjen de største beløpene. Resultatet ble færre tap, men også en fabrikk som aldri kom i drift og store forventninger som forsvant.
Forskjellen mellom prosjektene er slående. Ikke i ambisjoner eller retorikk – men i hvem som tok risikoen.
Dette er kjernen i problemet med dagens industripolitikk: Staten sier privat kapital skal lede an, men ender gang på gang opp som største risikokapitalist – uten å si det høyt. Når det lykkes, klippes snorer. Når det feiler, pulveriseres ansvaret.
Grønn omstilling krever mot. Men den krever også ærlighet.
Før nye industrimilliarder rulles ut, bør ett spørsmål besvares klart og tydelig:
Hvem betaler hvis dette går galt?
For det er alltid noen som gjør det.
