Dette er ikke tilfeldig – det er et bevisst valg av Statens vegvesen
Bilde for illustrasjon
Jeg har sett utviklingen på nært hold. Derfor er det én forklaring jeg ikke aksepterer lenger: At de lange ventelistene på oppkjøring skyldes “midlertidige problemer”.Dette er ikke tilfeldig. Dette har utviklet seg over tid – år for år.
Det snakkes ofte om mangel på sensorer. At det tar tid å utdanne nye. At systemet måtte hente seg inn etter pandemien. Alt dette kan høres plausibelt ut på overflaten.
Men det forklarer ikke det viktigste.
For realiteten er at dette problemet ikke oppstod i går. Det har bygget seg opp gradvis mens Statens vegvesen har hatt både tid og muligheter til å gjøre noe med det.
Likevel har utviklingen gått i én retning.
Ventelistene har blitt lengre.
Tilgjengeligheten dårligere.
Kapasiteten hengende etter.
Samtidig har noe annet skjedd.
Organisasjonen rundt har vokst.
I dag fremstår det for mange som jobber tett på systemet som om det finnes flere ansatte knyttet til kommunikasjon, strategi og administrasjon enn det finnes mennesker som faktisk gjennomfører førerprøver.
Det er selve kjernen i problemet.
Dette handler ikke primært om mangel på ressurser. Det handler om hvordan ressursene er blitt brukt.
Førerprøven er en av de mest konkrete og viktige tjenestene Statens vegvesen leverer. Den berører tusenvis av mennesker hvert år – unge som trenger førerkort for utdanning og arbeid, voksne som er avhengige av det i hverdagen, og næringslivet som er avhengig av tilgang på førere.
Likevel synes dette å ha blitt behandlet som en sekundær oppgave.
Når en statlig etat over tid bygger opp flere lag av administrasjon, samtidig som kjernekapasiteten ikke øker i takt med behovet, er det ikke lenger et kapasitetsproblem.
Da er det en prioritering.
Det mest tankevekkende er at førerprøvene i praksis er selvfinansierte. Kandidatene betaler for tjenesten. Inntektene er der. Etterspørselen er der.
Likevel leveres det ikke nok kapasitet.
Det reiser et helt grunnleggende spørsmål:
Hva skjer med pengene?
For de blir åpenbart ikke i tilstrekkelig grad brukt til å øke det tilbudet de er ment å finansiere.
Konsekvensene er tydelige.
Elever må vente i måneder på oppkjøring.
Opplæringen blir dyrere fordi tiden dras ut.
Mange mister jobbmuligheter fordi de ikke får førerkort i tide.
Og frustrasjonen øker – både hos elever, trafikklærere og kjøreskoler.
Dette er ikke bare upraktisk.
Det er et system som ikke leverer på en grunnleggende samfunnsoppgave.
Det er på tide å si det som det er:
Dette er ikke et resultat av manglende evne.
Det er et resultat av manglende prioritering.
Statens vegvesen har over tid valgt å bygge system – fremfor kapasitet.
De har valgt struktur – fremfor tilgjengelighet.
Og konsekvensen er at de som faktisk trenger tjenesten blir stående i kø.
Hvis dette skal endres, holder det ikke med små justeringer.
Det krever en tydelig kursendring:
Flere sensorer.
Mer kapasitet der behovet er.
Og en organisasjon som prioriterer kjerneoppgaven – ikke bare systemet rundt den.
For til syvende og sist er ikke spørsmålet hvorfor køene er lange.
Spørsmålet er hvorfor de har fått utvikle seg – uten at noen har tatt tak.
Og det er et spørsmål Statens vegvesen skylder både bransjen og befolkningen et ærlig svar på.
