Opplæringen kan gå feil vei – enda et dyrere og mer oppstykket førerkort
Forslaget fra Statens vegvesen som nå ligger ute til høring om å dele opp førerprøven på motorsykkel fremstår som et nødvendig sikkerhetstiltak. Men sett fra innsiden av opplæringen – der eleven faktisk formes til fører – er dette først og fremst et symptom på en utvikling som har gått i feil retning over tid.
Jeg har jobbet som trafikklærer siden 1984. Den gangen var det én ting som sto helt sentralt i opplæringen: grunnleggende ferdigheter skulle på plass før eleven ble sluppet ut i trafikken. Vi jobbet systematisk i kjøregård, bygget opp teknisk kontroll, blikkbruk og forståelse i trygge omgivelser – og tok det derfra ut i trafikken.
I dag ser vi noe annet. Oppfølgingen av grunnleggende ferdighetstrening er svekket, både i utdanningen av trafikklærere og i praksis. Opplæringen har blitt mer oppstykket, mer standardisert og mer styrt av system og dokumentasjon. Nå foreslås det ytterligere endringer som i teorien løfter frem ferdighetsdelen – men i praksis gjør det til en egen prøve.
Dette var ikke tilfeldig. Det var en faglig fundert måte å bygge kompetanse på.
Det er en vesentlig forskjell.
I stedet for å styrke selve opplæringen, innfører man et kontrollpunkt. Elevene skal bestå en ferdighetsprøve tidligere i løpet, før de går videre til trafikal kjøring. Det høres fornuftig ut på papiret. Men i praksis vil det føre til en opplæring som i større grad dreies mot å bestå prøver, ikke utvikle helhetlig kompetanse.
Dette er en utvikling vi kjenner igjen. Når opplæringen deles opp i målepunkter, tilpasses undervisningen til disse punktene. Resultatet blir mer “drilling” og mindre refleksjon. Mindre helhet. Mindre faglig frihet.
Samtidig begrunnes endringen med trafikksikkerhet. Det er riktig at kjøregårdene ikke er gode nok mange steder, og at det er utfordringer med å finne egnede områder. Men da må vi stille et grunnleggende spørsmål: hvorfor løses dette ved å endre prøven – og ikke ved å styrke infrastrukturen og opplæringen?
Slik det fremstår, er dette en praktisk løsning på et logistikkproblem. Når man ikke finner gode nok områder som dekker både kjøregård og trafikk, deler man prøven. Dermed tilpasses opplæringssystemet til det som er lett å administrere, ikke nødvendigvis det som gir best læring.
Regningen sendes til elevene.
For selv om det sies at gebyret ikke øker, vet vi hvordan dette slår ut i praksis. To oppmøter, ofte på ulike steder. Mer kjøring. Mer planlegging. Flere timer for å sikre at eleven består hver del av prøven. For mange vil dette bety en dyrere og mer tidkrevende vei til førerkortet.
Dette rammer særlig de som bor utenfor de største byene.
I tillegg mister trafikklæreren noe av sitt viktigste verktøy: faglig skjønn. Når systemet låser progresjonen og stiller krav til hva som må være gjort før neste steg, reduseres rommet for å tilpasse opplæringen til den enkelte elev. Erfaring, vurderingsevne og pedagogisk innsikt får mindre plass.
Dette er ikke en enkeltstående endring. Det er del av en utvikling der opplæringen blir mer standardisert, mer kontrollert og mer lik det vi ser i andre europeiske land. Likebehandling og systemstyring prioriteres høyere enn fleksibilitet og erfaringsbasert pedagogikk.
Spørsmålet vi må stille er enkelt:
Blir førerne bedre av dette?
Det er mulig at vi får mer like prøver og bedre kontroll på gjennomføringen. Men det er ikke det samme som å utvikle bedre førere. Etter over 40 år i yrket er det én ting som har vært avgjørende: en helhetlig opplæring der tekniske ferdigheter, trafikal forståelse og refleksjon utvikles sammen.
Den utviklingen er vi i ferd med å gå bort fra.
Da er det grunn til å stille spørsmål ved om vi er på riktig vei.
Skrevet av redaktør og trafikklærer Roger Larsen
