Tillitskrise i eldreomsorgen: Nesten halvparten frykter framtiden
Bilde for illustrasjon
Norge blir stadig eldre. Samtidig viser tallene noe langt mer alvorlig enn bare mangel på sykehjemsplasser og ansatte: Tilliten til eldreomsorgen er i ferd med å svikte.
En undersøkelse fra Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) viser at 48 prosent ikke tror norsk eldreomsorg vil være i stand til å ta godt vare på dem dersom de blir hjelpetrengende. 27 prosent kjenner noen som har opplevd uverdig behandling, og 40 prosent har ikke tillit til at myndighetene rydder opp når lovbrudd avdekkes.
Dette burde utløse politisk alarm.
Riksrevisjonen bekrefter alvoret
Bekymringen handler ikke bare om folks oppfatninger.
konkluderte i juni med at kommunene ikke er godt nok forberedt på veksten i antallet eldre. Andelen over 80 år som får institusjonsplass eller hjemmetjenester er redusert, og hver femte kommune har for få ansatte med riktig kompetanse til å gi forsvarlige tjenester til eldre på sykehjem.
Enda mer oppsiktsvekkende er det at 40 prosent av kommunene har redusert nivået på helse- og omsorgstjenestene, og flere planlegger ytterligere reduksjoner.
Da er det vanskelig å avfeie folks bekymring.
«Bo hjemme lenger» må ikke bety «klar deg selv»
Mange eldre ønsker naturligvis å bo hjemme så lenge som mulig. Men dette krever gode hjemmetjenester og tilstrekkelig bemanning.
«Bo hjemme lenger» må aldri bli et penere uttrykk for:
«Du må klare deg selv lenger fordi kommunen mangler kapasitet.»
Når det offentlige tilbudet ikke strekker til, forsvinner heller ikke omsorgsbehovet. Belastningen flyttes ofte over på ektefelle, barn og andre pårørende.
Et spørsmål om verdighet
Vi kan lage nye planer, strategier og digitale løsninger. Men det viktigste spørsmålet for den som blir gammel er langt enklere:
Finnes hjelpen den dagen jeg trenger den?
Finnes hjemmesykepleieren? Finnes sykehjemsplassen? Er det nok ansatte? Får jeg medisiner, mat, hygiene, trygghet og menneskelig kontakt?
Norsk velferdspolitikk bygger på en samfunnskontrakt: Vi arbeider, betaler skatt og bidrar gjennom livet, og forventer at fellesskapet stiller opp når vi virkelig trenger det.
Når nesten halvparten ikke lenger stoler på at eldreomsorgen vil klare nettopp dette, har Norge et problem som er langt større enn kommuneøkonomi.
Hvordan har et av verdens rikeste velferdssamfunn kommet dit at nesten halvparten av befolkningen ikke tror eldreomsorgen vil ta godt vare på dem når de trenger den?
