Vegvesenet kutter klimakravene: Kan dette bli nøkkelen til raskere samferdselsprosjekter?
Statens vegvesen
Mens politikere diskuterer hvordan Norge skal kutte utslipp, har Statens vegvesen tatt en beslutning som kan få stor betydning både for klimaindustrien og fremtidige samferdselsprosjekter. Vegvesenet vil ikke lenger betale ekstra for lavutslippsmaterialer som stål, sement og aluminium dersom utslippskuttene allerede omfattes av EUs kvotesystem. Samtidig fjernes det generelle kravet om BREEAM-sertifisering i store utbyggingsprosjekter.
Beslutningen har skapt sterke reaksjoner i bygg- og industrinæringen. For første gang på flere år ser vi et tydelig signal om at kostnadskontroll kan være i ferd med å veie tyngre enn stadig strengere klimakrav.
Et oppgjør med kostnadseksplosjonen?
Statens vegvesen begrunner endringen med at staten må prioritere klimatiltak som faktisk påvirker Norges utslippsregnskap, og at man ikke ønsker å påføre prosjektene ekstrakostnader uten dokumentert effekt.
Dette er et argument mange vil kjenne igjen.
De siste årene har kostnadene ved samferdselsprosjekter økt kraftig. Nye krav til klima, miljøsertifiseringer, dokumentasjon og rapportering har kommet på toppen av høyere materialpriser, lønnskostnader og renter.
Spørsmålet blir derfor:
Hvor mye dyrere har norske vei- og jernbaneprosjekter blitt som følge av stadig flere krav?
Hva betyr dette for Ringeriksbanen?
For innbyggerne på Ringerike er det umulig å lese denne saken uten å tenke på Ringeriksbanen.
Gjennom flere år har prosjektet blitt utsatt, omarbeidet og satt på vent. En av hovedbegrunnelsene har vært de stadig økende kostnadene.
Mange har pekt på at prosjektet etter hvert har blitt så komplekst og omfattende at prislappen har vokst langt utover det opprinnelige nivået.
Når staten nå signaliserer større fokus på kostnadseffektivitet, reiser det et interessant spørsmål: Hvis klimakrav, sertifiseringer og tilleggsstandarder kan reduseres på veiprosjekter, hvorfor skal ikke den samme tankegangen brukes på store jernbaneprosjekter?
Kortere Bergensbane kan gi store gevinster
Hovedargumentet for Ringeriksbanen har alltid vært enkelt:
Den vil forkorte reisetiden mellom Oslo og Bergen betydelig.
En ny bane mellom Sandvika og Hønefoss vil kutte reisetiden med om lag én time sammenlignet med dagens trasé via Drammen. Samtidig vil gods- og persontransport kunne flyttes fra vei til bane.
Dersom målet er å redusere utslipp fra transportsektoren, er det vanskelig å se bort fra effekten av å gjøre Norges viktigste jernbaneforbindelse kortere og mer effektiv.
Paradokset er derfor åpenbart:
Samtidig som staten investerer milliarder i klimatiltak i eksisterende prosjekter, står et prosjekt som faktisk kan redusere transportavstander år etter år fortsatt på vent.
Industrien frykter brems
På den andre siden advarer industrien mot konsekvensene.
Heidelberg Materials, som har investert tungt i karbonfangst ved sementfabrikken i Brevik, mener offentlige innkjøp er avgjørende for å skape etterspørsel etter lavutslippsmaterialer. Når en av landets største innkjøpere endrer kurs, frykter industrien at nye investeringer kan bli satt på pause. Argumentet er forståelig.
Uten kunder som etterspør de mest klimavennlige løsningene, blir det vanskeligere å forsvare milliardinvesteringer i ny teknologi.
Et politisk veivalg
Kjernen i debatten handler egentlig ikke om sement eller stål.
Den handler om hva Norge skal prioritere.
Skal staten bruke stadig mer penger på å presse utslippene ned i hvert enkelt byggeprosjekt, eller skal man prioritere prosjekter som gir størst samfunnsnytte og størst klimanytte over tid?
For Ringerike er spørsmålet ekstra aktuelt.
Hvis regjeringen mener alvor med at kostnader må ned og prosjekter må gjennomføres raskere, bør det også få konsekvenser for vurderingen av Ringeriksbanen.
For hver dag banen blir utsatt, fortsetter togene å kjøre omveien via Drammen. Reisetiden forblir lengre. Næringslivet mister konkurransekraft. Og regionens utviklingsmuligheter blir liggende på vent.
Statens vegvesens nye linje kan bli starten på et større skifte i norsk samferdselspolitikk. Fokus flyttes fra symboler og tilleggskrav til kostnader, gjennomføringsevne og målbare resultater.
Hvis den tankegangen får gjennomslag også andre steder i staten, er det legitimt å spørre:
Er tiden kommet for å prioritere prosjekter som forkorter avstander og styrker verdiskapingen, fremfor stadig flere krav som gjør store samferdselsprosjekter dyrere og vanskeligere å realisere?
For mange på Ringerike vil svaret være enkelt: Bygg banen. Ikke flere utredninger. Ikke flere utsettelser. Ikke flere unnskyldninger.
