Ingen av disse bør bli ny idrettspresident sier Lasse Evensen i e-tv
Legges ut med tillatelse fra redaktør Lasse Evensen i e-tv.
Berit Kjøll ønsker seg en ny periode som idrettspresident og vil bli gjenvalgt på idrettstinget 4 juni. Valgkomiteen ønsker noe annet. De ønsker seg Zaineb Al-Samarai. Valgkomiteens innstilling kom som et slag midt i ansiktet på Kjøll. I går møttes Kjøll og Al-Samarai i Debatten på NRK. Og helt ærlig: Kjøll klarte seg langt bedre enn jeg hadde forventet.
I det forrige valget for fire år siden på Lillehammer, vippet Kjøll Sven Mollkleiv, valgkomiteens foretrukne, av pinnen. Med det mektige håndballforbundet i ryggen og noen PR-konsulenter på laget, vant hun overraskende. Det hadde gått Mollekleiv hus forbi at Kjøll hadde drevet valgkamp og lobbyvirksomhet uker i forveien.
Pressen mot seg
Han tok rett og slett seieren på forskudd. For det ble ikke Mollekleiv som entret scene med armene i været. Det ble Kjøll. Og midt under jubelen sa Kjøll det som gjorde at hun for resten av perioden fikk et samlet norsk pressekorps mot seg. Henvendt til journalister og fotografer foran scenen pekte hun bakover i salen og sa:
-Nå kan dere stille dere bakerst i salen. Der dere hører hjemme.
Annonse
Dette ble tatt negativt opp av et samlet pressekorps – og siden har hun ikke hatt media på sin side. Noe man tydelig kunne se på NRK´s kommentator, Jens Petter Saltvedt.
Diskusjonen mellom de to presidentkandidatene under Fredrik Solbergs debatten ble rar. Hvem som kommer fra de mest fattigslige kår av Kjøll og Al-Samurai er ikke så relevant selv om det har blitt gjort til en fanesak av Al-Samarai. Personligheten til de to kandidatene er mye mer relevant.
Maktmenneske
Kjøll er et maktmenneske som søker seg posisjoner hvor hun blir lagt merke til. I voksen alder vanker hun med fiffen i hovedstaden – og president-vervet gir både prestisje og innflytelse. Det lyser at Kjøll liker posisjonen. I kraft av omgangskretsen – og når Kjøll sier at hun er politisk nøytral, er jeg derfor usikker på akkurat det selv om hun ikke betaler medlemskontingent i et politisk parti.
Spiller på sin bakgrunn
Al-Samurai kommer fra en innvandrer-familie men har, sin unge alder til tross, skaffet seg et stort kontaktnett blant norsk elite. Hun spiller sterkt på sin bakgrunn som datter av en fattig familie men Al-Samarai er tydeligvis en spiller. Med sin politiker-bakgrunn har hun søkt makt via Ap og legger ikke skjul på sitt sosialistiske ståsted. Hun vet hvilke følelses-knapper hun skal trykke på hos andre for å få støtte. For henne vil det å bli valgt som idrettspresident bli en stor seier, ikke minst med tanke på videre karriere. Imidlertid er det det politiske ståstedet som skurrer for meg. Er hun nok en Ap-politiker som higer etter makt og innflytelse?
I en organisasjon som skal være politisk nøytral bør også hovedlederen være det. Al-Samarais tilknytning til Støre & Co blir både for fersk og for tett.
Arrogant og snobbete
Kjøll er en ringrev. Jeg synes hun klarte seg bra med gode svar på spørsmålene under debatten – selv om det er særdeles arrogant å fortelle programlederen at «Vi setter en strek der og går videre». I en TV-debatt er det ikke Kjøll som bestemmer det. At hun var briefet av PR-rådgivere på å si det, regner jeg som overveiende sannsynlig. Men alle vet at Fredrik Solberg ikke kan knebles ved å bruke slike hersketeknikker. Og nettopp her ligger det som rammer Kjøll mest. Hun virker arrogant og snobbete. Hele hennes fremtreden gir et signal om at hun liker makt og at hun gjerne vil ha det.
Et annet problem er at det har vært for mange negative saker rundt Kjøll og henne styre – som forsåvidt og utfordreren Al-Samarai har vært en del av.
Mangler tyngde
Jeg klarer ikke se tyngden til Al-Samurai som vår kommende idrettspresident. Når hun sier at hun ikke har ambisjoner på egne vegne men på idrettens vegne, tror jeg henne rett og slett ikke. Hun fremstår ikke troverdig. Det blir for innøvd. Skal hun være leder, må hun tørre å si at hun søker makt uten å bedrive dårlig skyggeboksing i hjørnet av ringen. Med Al-Samarai føler jeg at vi kommer til å få en president som blir særdeles politisk noe jeg overhodet ikke ønsker meg.
Hvorfor kan vi ikke bare få en som er bånn ærlig, som er jovial men bestemt, som går i takt med grasrota, som bretter opp ermene, som innrømmer at det er greit med litt makt – men som opptrer rettferdig? Burde ikke valgkomiteen i NIF lett litt mer etter gode kandidater?
I sin fulle rett
Når Kjøll går ut mot Jan Petter Saltvedt, kommentator i NRK, er hun i sin fulle rett til å gjøre det. Det ville vært feigt ikke å si noe i og med at Saltvedt har vært helt tydelig på at jobben Kjøll har gjort har vært for dårlig og at hun ikke vil få gjenvalg. Jeg kan også godt forstå at det fra Kjøll sin side oppfattes som en kampanje. Såpass burde Jan Petter innrømme selv om det ikke er ment sånn fra hans side. At Fredrik Solvang bestemmer seg for ikke å lede den debatten, blir for meg helt feil. Her burde han gått inn på vanlig måte og stilt kritiske spørsmål til begge. Således ble det munnhuggeri uten mål og mening mellom Kjøll og Saltvedt. Men igjen synes jeg faktisk at Kjøll kom godt ut av det.
Ikke avskriv Kjøll
Å avskrive Kjøll før valget blir således helt feil. Hun er en spiller, hun kan spillet – og hun har mektige venner. For min egen del synes jeg ingen av kandidatene er de beste for norsk idrett. Den beste hadde vært Åsne Havnelid som valgte å trekke seg grunnet et annet lukurativt jobb tilbud. Men det løpet er kjørt. 4 juni blir en spennende dag.
