Mer styring – mindre tid til pasienten
Bilde for illustrasjon
På papiret handler det om effektivitet. Om bedre ressursbruk, tydeligere ansvar og sterkere styring. I praksis oppleves det annerledes for mange som jobber i norsk helsevesen.
– Jeg bruker mer tid på skjemaer enn på pasienter, sier en sykepleier ved et norsk sykehus. Hun ønsker ikke å stå frem med navn, men beskrivelsen er gjenkjennelig for mange. Det hun peker på er en utvikling som har pågått over tid, der administrative krav og dokumentasjon tar stadig større plass i arbeidshverdagen.
Denne utviklingen knyttes ofte til det som omtales som New Public Management. En styringsmodell som har preget offentlig sektor siden 1990‑tallet, og som i helsevesenet har ført til mer målstyring, flere krav til rapportering og en sterkere vekt på kontroll og effektivitet.
Helsevesenet i Norge bruker i dag rundt en halv billion kroner årlig. Samtidig har organiseringen blitt mer kompleks. Flere nivåer av ledelse er lagt til, med direktører, klinikkledere, avdelingsledere og seksjonsledere. Hvert nivå har sine oppgaver, men også sitt behov for rapportering, oppfølging og koordinering.
Det er blitt flere som styrer, og flere som skal rapportere oppover, sier en lege ved et større sykehus. Han beskriver et system der det brukes mye tid på å dokumentere aktivitet, mens det blir vanskeligere å prioritere det faglige arbeidet.
Parallelt har bruken av konsulenter økt. Ved omorganiseringer, innføring av nye systemer eller effektiviseringsprosjekter hentes eksterne miljøer ofte inn for å analysere, planlegge og implementere endringer. Dette skjer som regel med gode intensjoner, men har også en kostnad. På nasjonalt nivå utgjør dette betydelige beløp, selv om det sjelden diskuteres samlet.
Samtidig peker kritikere på at dette kan bidra til å forsterke utviklingen. Når stadig nye systemer og krav introduseres, øker også behovet for å administrere dem. Det som skulle gi bedre kontroll, fører i stedet til flere lag med struktur og mer kompleksitet i organisasjonen.
Den mest merkbare konsekvensen finnes likevel ikke nødvendigvis i budsjettene.
Den finnes i tiden.
Tid brukt på registrering, rapportering og dokumentasjon er tid som ikke brukes på pasientene. For helsepersonell kan dette utgjøre en betydelig del av arbeidshverdagen. Det stilles krav til at alt skal dokumenteres, måles og kunne etterprøves. Samtidig opplever mange at det er de direkte møtene med pasientene som blir skviset.
Vi dokumenterer alt, men ingen måler hva vi mister av tid med pasientene, sier en sykepleier.
New Public Management ble innført for å sikre bedre styring og mer effektiv bruk av ressurser. Systemet har også gitt myndighetene bedre oversikt over aktivitet, ventelister og ressursbruk. Men helsevesenet er ikke en produksjonslinje. Pasienter er ikke standardiserte enheter, og behandling lar seg ikke alltid fange i måltall og skjemaer.
Når styringsmodellen likevel legger opp til nettopp det, oppstår det spenninger.
For ansatte handler det ikke nødvendigvis om motstand mot kontroll eller kvalitetssikring. Det handler om balansen. Om hvor mye tid som skal brukes på å dokumentere arbeidet – og hvor mye som skal brukes på å utføre det.
Resultatet er et helsevesen som på mange måter er bedre organisert og mer kontrollert enn tidligere, men som samtidig oppleves mer krevende å jobbe i. Flere ansatte rapporterer om høyere arbeidspress, flere krav og mindre rom for faglig skjønn.
Dette er ikke nødvendigvis et resultat av enkeltbeslutninger eller enkeltpersoner. Det er et resultat av en utvikling over tid, der kravene gradvis har blitt flere og systemene mer omfattende.
Spørsmålet som nå i økende grad stilles, er hvor grensen går.
Hvor mye styring er nødvendig for å sikre kvalitet og effektivitet? Og når tipper det over til noe som tar ressurser fra selve oppgaven?
For hvis stadig mer av tiden går til å administrere systemet – hvem står da igjen med tiden til pasienten?
Det er et spørsmål det norske helsevesenet i stadig større grad må forholde seg til.
