Ukens İntervjue: Rayan Alannan 

Språk og kultur er ofte store barrierer. Hvordan gikk du frem for å knekke den norske koden så raskt? 

Jeg tror egentlig at jeg bare bestemte meg for å være med, selv om jeg ikke kunne alt. Jeg snakket norsk selv om jeg gjorde feil, og jeg var aldri redd for å stille spørsmål.

Du fullførte først farmasistudiet og kom i jobb. Hva lærte den prosessen deg om din egen styrke? 

Jeg lærte at jeg er modigere enn jeg trodde.

Da jeg ble farmasøyt, var jeg veldig stolt. Jeg trivdes i jobben og lærte utrolig mye. Men etter hvert kjente jeg at jeg ønsket enda mer pasientkontakt. Jeg savnet å kunne følge mennesker tettere gjennom behandlingen deres.

Det var ikke et lett valg å begynne på en ny utdanning, men jeg er glad for at jeg turte. Den prosessen lærte meg at det aldri er for sent å velge en ny vei hvis det er den som føles

Hvordan opplever du det å være student igjen på tannlegestudiet sammenlignet med da du var helt ny i Norge?

Det føles veldig annerledes denne gangen.

Da jeg var ny i Norge, handlet mye om å lære språket, forstå kulturen og finne plassen min. Jeg var usikker på mye, både som student og som person.

Nå er jeg tilbake på skolebenken, men med en helt annen trygghet. Jeg kjenner meg selv mye bedre, jeg vet hvorfor jeg er her, og jeg vet hva jeg ønsker å bli. Det gjør at jeg setter enda mer pris på studiet.

Jeg tror også at erfaringen som farmasøyt har gjort meg mer moden. Jeg ser pasientene på en annen måte, og jeg vet hvor viktig god kommunikasjon og omsorg er. Så selv om jeg er student igjen, føler jeg at jeg tar med meg mye erfaring inn i denne utdanningen.

Når motgangen har truffet deg i løpet av disse ti årene, hva har vært din viktigste indre motivasjon for å ikke gi opp?

Jeg tror faktisk at den største utfordringen de siste ti årene har vært å finne meg selv.

Da jeg kom til Norge, var jeg opptatt av å lære språket, få gode karakterer og lykkes. Men innerst inne visste jeg ikke helt hvem jeg var. Man prøver å passe inn, man prøver å gjøre alle stolte, men glemmer litt å spørre seg selv: «Hva er det egentlig jeg vil? Hvem er jeg?»

Det tok tid før jeg våget å lytte til meg selv. Jeg måtte bli kjent med den personen jeg var, ikke den personen andre forventet at jeg skulle være.

Da jeg senere valgte å begynne på tannlegestudiet, handlet det ikke om at jeg ikke var fornøyd som farmasøyt. Det handlet om at jeg endelig turte å følge det som føltes riktig for meg.

I dag føler jeg at jeg har funnet meg selv. Jeg vet hva som gjør meg glad, hva som motiverer meg, og hvilken retning jeg ønsker å gå. Den følelsen betyr mer for meg enn noe annet.

Hvilke råd vil du gi til andre unge kvinner med minoritetsbakgrunn som drømmer om å ta høyere utdanning i Norge, men som kanskje føler at veien er for lang?

Jeg vil si til dem: Ikke la frykten eller usikkerheten stoppe deg. Det er helt greit å ikke ha alle svarene med én gang.

Hvis noen hadde fortalt den lille jenta som kom til Norge for ti år siden at hun en dag skulle bli farmasøyt og senere studere tannlege, hadde hun aldri trodd det.

Det viktigste jeg har lært, er at livet forandrer seg. Det som føles umulig i dag, kan bli helt naturlig om noen år. Derfor må du ikke gi opp bare fordi veien er lang eller fordi du tviler på deg selv. Fortsett å ta små steg. En dag kommer du til å se tilbake og være stolt av hvor langt du har kommet. Og kanskje viktigst av alt , tro på at du fortjener plassen din.