Er norsk presse blitt for avhengig av staten?
Illustrasjonsbilde
Norge er stolt av å ha en fri og uavhengig presse. Samtidig er det et faktum at store deler av mediebransjen mottar pressestøtte og andre indirekte offentlige bidrag for å sikre mediemangfold over hele landet. Det har fungert godt i mange år. Men bør vi være mer åpne for å diskutere hvilke konsekvenser denne avhengigheten kan ha?
Spørsmålet er spesielt aktuelt i en tid der tilliten til tradisjonelle medier utfordres fra flere hold.
La det være sagt med en gang: Det finnes ingen dokumentasjon som viser at norske medier mottar ordre fra politikere om hvordan de skal dekke saker eller partier. Norske redaktører er beskyttet av redaksjonell uavhengighet, og journalistikken skal være fri fra politisk kontroll.
Likevel er det lov å stille spørsmål.
For hva skjer når mediehus er avhengige av økonomiske ordninger som til syvende og sist vedtas av Stortinget?
Det er et legitimt spørsmål som burde tåle debatt.
Mange velgere, særlig utenfor de tradisjonelle styringspartiene, opplever at enkelte partier får en annen behandling enn andre. Fremskrittspartiet er et eksempel. Til tross for sterke meningsmålinger over lengre tid mener mange av partiets velgere at dekningen ofte er mer kritisk enn den er overfor etablerte sentrumspartier.
Det betyr ikke nødvendigvis at mediene har en politisk agenda. Men opplevelsen finnes, og den bør tas på alvor.
Problemet oppstår når store grupper av befolkningen begynner å føle at deres synspunkter sjelden speiles i redaksjonene. Da svekkes tilliten.
Mange peker også på at moderne journalistikk i økende grad styres av klikk, trafikk og abonnementsinntekter. Nyhetssaker må konkurrere om oppmerksomheten i et stadig mer hektisk medielandskap. Konflikter, sterke overskrifter og politiske kontroverser genererer lesere.
Resultatet kan bli at journalistikken i større grad fokuserer på personkonflikter og politisk spill enn på de langsiktige spørsmålene som påvirker folks hverdag.
Parallelt har eierskapet i mediebransjen blitt mer konsentrert. Et fåtall store konsern kontrollerer en betydelig del av avismarkedet. Selv om redaksjonene er uavhengige av hverandre, bidrar utviklingen til at mange opplever nyhetsbildet som mindre mangfoldig enn tidligere.
Dette betyr ikke at norsk presse er kjøpt og betalt.
Men det betyr heller ikke at mediene bør være fritatt fra kritiske spørsmål.
Tvert imot.
En fri presse er en grunnpilar i demokratiet. Nettopp derfor må den tåle den samme kritiske granskningen som politikere, næringslivsledere og offentlige myndigheter møter hver eneste dag.
Kanskje er ikke det største problemet at norske medier er politisk styrte.
Kanskje er utfordringen at stadig flere nordmenn opplever en voksende avstand mellom redaksjonene og vanlige folk.
Hvis den utviklingen fortsetter, risikerer vi at tilliten svekkes, ikke fordi pressen er ufri, men fordi for mange føler at deres virkelighet ikke blir sett.
Det er en debatt som verken journalistene eller politikerne bør være redde for å ta.
