Må gå på grunn av dårlig økonomi – beholder lønn på 2,5 millioner
Bilde for illustrasjon
Det er ikke alltid lett å forstå logikken i offentlig forvaltning. Men noen saker er bedre enn andre til å illustrere hvorfor folk flest innimellom klør seg i hodet når de leser nyhetene.
Den siste kommer fra Sykehuset Innlandet.
Trine Fleischer Eng måtte gå som direktør for Kirurgisk klinikk. Begrunnelsen var den økonomiske situasjonen i klinikken og helseforetaket. Klinikken hadde et underskudd på 75,9 millioner kroner, mens Sykehuset Innlandet samlet lå 129 millioner kroner bak budsjett. Administrerende direktør uttalte at situasjonen gjorde det nødvendig med et lederskifte.
Så langt er historien relativt enkel.
Når økonomien går dårlig, bytter man leder.
Men så kommer detaljen som får mange til å sperre opp øynene:
Direktøren som måtte gå på grunn av den økonomiske situasjonen, beholder samtidig årslønnen på over 2,5 millioner kroner. Ifølge avtalen skal hun ha lønnet permisjon mens sykehuset finner en ny stilling til henne, og dagens lønn videreføres.
Ironien skriver nærmest seg selv.
Sykehuset sliter med røde tall.
Løsningen er å gjennomføre et lederskifte.
Og konsekvensen av lederskiftet er at sykehuset fortsatt betaler direktørlønn.
For skattebetalerne kan det framstå som om underskuddet skal bekjempes ved å legge enda flere millioner på regningen.
Selvsagt er virkeligheten mer komplisert enn overskriften. Toppledere har arbeidsavtaler. Arbeidsretten gjelder også for direktører. Det er fullt mulig at avtalen er juridisk korrekt, ryddig og i tråd med regelverket.
Men det betyr ikke at reaksjonene er urimelige.
For folk flest fungerer arbeidslivet gjerne slik at dersom man må forlate en lederstilling fordi resultatene ikke er gode nok, følger det gjerne økonomiske konsekvenser. I denne saken ser det derimot ut til at den økonomiske risikoen først og fremst bæres av helseforetaket.
Det mest interessante spørsmålet er derfor ikke om avtalen er lovlig.
Spørsmålet er om den er klok.
For hvordan forklarer man sykepleiere, hjelpepleiere og andre ansatte at det må spares, kuttes og effektiviseres når en av lederne som fjernes på grunn av økonomiske utfordringer samtidig beholder over 2,5 millioner kroner i årslønn?
Hvordan skaper man forståelse for innstramminger når slike avtaler blir offentlig kjent?
Sykehuset Innlandet har selv understreket at det er gjort mye godt arbeid i klinikken, og både ledelsen og Trine Fleischer Eng peker på den krevende økonomiske situasjonen som årsaken til endringen. Det er ikke fremkommet opplysninger om regelbrudd eller andre kritikkverdige forhold.
Men nettopp derfor blir saken så oppsiktsvekkende.
Hvis problemet er økonomi, forventer folk at løsningene også skal ha en økonomisk effekt.
Når resultatet i stedet blir at direktøren går av, men lønnen består, oppstår et paradoks som er vanskelig å forklare.
Eller sagt på en annen måte:
I Sykehuset Innlandet koster det tydeligvis penger å spare penger.
