Har Norge blitt landet som heller forbyr enn å lære?
550 psykologer ønsker 18-årsgrense på smarttelefon. Bekymringen for barn og unges skjermbruk skal tas på alvor. Men har vi fått en politisk kultur der stadig flere problemer først møtes med spørsmålet «Hva kan vi forby?», før vi spør «Hva kan vi lære bort?»
Smarttelefonen har blitt det siste eksemplet. Psykologspesialist Kjersti Kjerschow Lohne har tatt initiativ til et opprop hvor 550 psykologer krever 18-årsgrense på smarttelefoner. De peker på negative konsekvenser for barn og unge og ønsker politisk handling.
Bekymringen er forståelig. Barn skal beskyttes, og foreldre, skoler og myndigheter må ta utfordringene ved sosiale medier og overdreven skjermbruk på alvor.
Men er et forbud mot smarttelefon fram til 18-årsdagen virkelig løsningen?
Det minner om utviklingen vi har sett på flere områder. Elsparkesykler skapte problemer, og svaret ble strengere reguleringer, aldersgrense, promillegrense og hjelmpåbud for barn. Alkoholpolitikken er i stor grad bygget rundt aldersgrenser, tilgjengelighet, avgifter og andre reguleringer.
Regler og grenser er selvfølgelig nødvendige. Spørsmålet er når reguleringen går fra å være nødvendig beskyttelse til å erstatte opplæring og personlig ansvar.
For hva med å lære barn og unge å bruke teknologien riktig?
En smarttelefon er ikke bare TikTok, Snapchat og endeløs scrolling. Den er også et kommunikasjonsverktøy, kamera, kart, billett, læringsverktøy og kontakt med familie og venner.
Barn som vokser opp i dag skal leve hele sitt voksne liv i et digitalt samfunn. Da trenger de digital dømmekraft. De trenger å lære når telefonen skal legges bort, hvordan sosiale medier påvirker dem, hvordan de beskytter privatlivet sitt og hvordan man oppfører seg mot andre på nettet.
Det lærer man ikke nødvendigvis ved å holde teknologien unna fram til 18-årsdagen.
Kanskje bør vi derfor våge å stille et mer prinsipielt spørsmål:
Har vi fått en kultur hvor politikernes første reaksjon på et samfunnsproblem stadig oftere er å regulere eller forby?
Et godt samfunn kan ikke regulere bort enhver risiko. Vi må også bygge kunnskap, holdninger og ansvar.
For målet kan ikke være å skjerme ungdom fra alle vanskelige valg fram til de fyller 18 år.
Målet bør være å lære dem å ta gode valg selv.
