Haramsøya: Naturen ble ofret. Regningen kom til slutt.
Bilde for illustrasjon
Da vindkraftverket på Haramsøya ble vedtatt, ble prosjektet omtalt som et av de beste vindkraftprosjektene i Norge. Lokal motstand, rettssaker, demonstrasjoner og politisk konflikt ble møtt med forsikringer om at dette var nødvendig for det grønne skiftet og samfunnsøkonomisk fornuftig. I dag sitter mange igjen med et ubehagelig spørsmål: Var det verdt det?
Fasiten så langt er brutal.
Selskapet Haram Kraft, som driver de åtte vindturbinene på Haramsøya, hadde i fjor en omsetning på 28 millioner kroner og et underskudd etter skatt på 73 millioner kroner. Egenkapitalen er tapt, og selskapet omtales som teknisk konkurs fordi det ikke har midler til å dekke den kortsiktige gjelden.
Dette er det samme prosjektet som myndigheter og utbyggere i sin tid framholdt som økonomisk robust. Det samme prosjektet som utløste noen av de kraftigste protestene mot landbasert vindkraft i norsk historie.
Innbyggerne på Haramsøya advarte mot naturinngrepene. De advarte mot at et unikt kystlandskap ville bli ødelagt. De stilte spørsmål ved både lønnsomheten og behovet. Likevel ble prosjektet gjennomført med statens fulle støtte og politibeskyttelse under anleggsarbeidet.
Nå kommer den økonomiske virkeligheten.
Eierne peker på grunnrenteskatten som en viktig årsak til problemene, og hevder at investeringen ikke ville blitt gjennomført dersom de hadde visst at skatten ville komme. Grunnrenteskatten på landbasert vindkraft ble innført fra 2024.
Det er et argument som fortjener å bli utfordret.
Store kraftprosjekter er investeringer som skal leve i flere tiår. Alle profesjonelle investorer vet at politiske rammebetingelser kan endres. Når et prosjekt framstilles som svært lønnsomt, bør det også tåle endringer i skatter, renter og kraftpriser. Dersom hele lønnsomheten forsvinner av én politisk beslutning, reiser det spørsmål om hvor solid regnestykket egentlig var i utgangspunktet.
Saken handler derfor om mer enn Haramsøya alene.
Den handler om troverdigheten til argumentene som brukes når ny vindkraft skal bygges ut. Gang på gang blir lokalbefolkningen fortalt at naturinngrepene er nødvendige, at arbeidsplassene kommer, at produksjonen blir viktig og at økonomien er solid. Men når et prosjekt som ble omtalt som blant landets beste ender med tapt egenkapital bare få år etter oppstart, er det legitimt å spørre om risikoen har vært undervurdert hele veien.
For motstanderne på Haramsøya føles utviklingen som en bekreftelse på det de advarte mot. Naturen er allerede borte. Fjellet er endret for alltid. Konfliktene har satt spor i lokalsamfunnet. Det er ikke mulig å reversere.
Derfor er den viktigste lærdommen kanskje denne:
Når politikere og utbyggere neste gang lover at et naturinngrep er nødvendig fordi prosjektet er økonomisk uomtvistelig og samfunnsmessig lønnsomt, bør både lokalbefolkningen og beslutningstakerne stille flere spørsmål enn de gjorde på Haramsøya.
For det som ble presentert som en grønn suksesshistorie, står nå igjen som et vindkraftverk uten egenkapital, i et landskap som aldri blir det samme igjen.
