Når klima blir viktigere enn industri
Milliardtapet i Volvo Cars og meldingen om at 2.500 ansatte mister jobben er mer enn bare en bedriftsnyhet. Det er et varsel om at noe ikke fungerer slik mange politikere hadde håpet. Bilprodusenten peker på svakere etterspørsel, hard konkurranse fra kinesiske produsenter, utfordringer i USA og store kostnader knyttet til omstillingen i bilmarkedet som årsaker til de svake resultatene.
Spørsmålet er om Europa er i ferd med å gjøre en alvorlig feil.
Målet om lavere utslipp og et bedre miljø er ikke problemet. Utfordringen er hvordan det gjennomføres. Det kan være en farlig vei dersom Europa ikke klarer å kombinere klimaambisjoner med en sterk industri- og energipolitikk.
For hva hjelper det om Europa kutter sine utslipp på papiret dersom arbeidsplassene, fabrikkene og verdiskapingen flytter til land som Kina?
Mens Europa har innført stadig strengere klima- og miljøkrav, har Kina bygget opp verdensledende kapasitet innen batterier, elbiler, solceller og en rekke andre teknologier. Samtidig møter europeisk industri stadig høyere energikostnader, mer byråkrati og tøffere konkurranse.
Resultatet ser vi nå i bilindustrien.
Volvo Cars er bare ett av flere eksempler på en europeisk industri som opplever økende press. Europeiske bilprodusenter må investere enorme summer i elektrifisering samtidig som kinesiske konkurrenter kommer inn med lavere kostnader og stadig bedre produkter.
Men dette handler ikke bare om biler.
Den samme utviklingen ser vi innen stål, kjemisk industri, prosessindustri og annen kraftkrevende virksomhet. Bedrifter som tidligere valgte Europa, ser nå mot områder med billigere energi og bedre rammevilkår. Hvis denne utviklingen fortsetter, kan Europa ende opp med å miste mye av det industrielle fundamentet som har skapt velstand gjennom generasjoner.
Det som kanskje bekymrer mest, er forestillingen om at vi skal kunne erstatte denne industrien med datasentre og digitale tjenester.
Datasentre har sin plass i fremtidens økonomi, men Europa kan ikke leve av å selge billig strøm til serverhaller. Et datasenter kan bruke enorme mengder kraft, men skaper relativt få arbeidsplasser sammenlignet med industriell produksjon. Det er vanskelig å se for seg at datasentre alene skal erstatte arbeidsplassene, kompetansen og eksportinntektene som skapes av bilfabrikker, metallindustri, verft og annen produksjonsindustri.
Et samfunn bygger ikke sin velstand på å være en energileverandør for datasentre alene.
Vi trenger fabrikker som bygger biler. Vi trenger industri som foredler råvarer. Vi trenger bedrifter som utvikler teknologi, produserer varer og eksporterer til resten av verden.
Det er nettopp derfor Volvo-saken bør vekke oppmerksomhet langt utenfor bilbransjen. Dersom Europa fortsetter å svekke konkurransekraften til egen industri samtidig som andre land bygger opp sin, risikerer vi å bli stadig mer avhengige av import for varer vi tidligere produserte selv.
Ingen er tjent med høyere globale utslipp. Men ingen er heller tjent med at Europa avvikler industriarbeidsplasser mens utslippene og produksjonen flytter til andre deler av verden.
Klimaambisjoner og industripolitikk må gå hånd i hånd. Europa trenger renere produksjon, men vi trenger også produksjon. Europa trenger grønn teknologi, men vi trenger også fabrikker som bygger den. Europa trenger utslippskutt, men vi trenger også arbeidsplasser, eksportinntekter og energipolitikk som gjør det lønnsomt å investere her.
Hvis ikke risikerer vi at Europas fremtid blir å skrive reglene, mens andre land bygger fabrikkene, tar arbeidsplassene og sitter igjen med verdiskapingen.
Det er ikke en grønn fremtid. Det er en farlig avindustrialisering.
