Når klimaavgiftene møter hverdagen: Regningen sendes til distriktene, de fattige – og de unge

Norge er bygget på en idé om at folk skal kunne bo og arbeide i hele landet. Det har vært en sentral del av den norske samfunnsmodellen i generasjoner. Nå kan denne modellen komme under press.

Når Miljødirektoratet peker på redusert biltrafikk som et viktig klimatiltak, innebærer det i praksis at folk skal kjøre mindre. Problemet er at mange ikke har mulighet til det.

I distriktene finnes det ofte ingen t-bane, ingen trikk og få bussavganger. Arbeidsplassen kan ligge tre mil unna. Ungene skal på trening. Eldre foreldre trenger hjelp. Hverdagen er organisert rundt bilen fordi alternativene ikke eksisterer.

En økning på fem-seks kroner literen i drivstoffavgifter merkes derfor langt sterkere i distriktene enn i storbyene. Det blir i realiteten en geografisk skatt på å bo utenfor de største byene.

De med lavest inntekt får den tyngste byrden

Miljøavgifter omtales ofte som effektive virkemidler, men de er sjelden rettferdige.

For en familie med god økonomi kan høyere drivstoffkostnader være irritasjonsmoment. For en enslig forsørger, en ufør eller en lavtlønnet pendler kan det være forskjellen på om budsjettet går opp.

Når både drivstoffavgifter, bompenger, parkeringskostnader og potensielle kilometeravgifter øker samtidig, blir resultatet at transport tar en stadig større del av husholdningsbudsjettet.

Ironisk nok er det ofte de samme menneskene som har minst mulighet til å tilpasse seg. De har ikke råd til å kjøpe ny elbil til 500.000 kroner. De kan ikke flytte nærmere arbeidsplassen. De kan heller ikke velge kollektivtransport som ikke finnes.

Dermed oppstår et ubehagelig spørsmål: Har Norge begynt å føre en klimapolitikk som rammer de med minst økonomisk handlefrihet hardest?

Den glemte gruppen: De unge

I klima- og avgiftsdebatten er det en gruppe som nesten aldri nevnes: ungdommen.

Norge har allerede et av verdens dyreste førerkort. For mange unge ligger kostnaden i dag på mellom 35.000 og 50.000 kroner, ofte høyere dersom det trengs ekstra kjøretimer.

Når bilhold samtidig blir dyrere gjennom avgifter og nye skatter, øker terskelen ytterligere.

Konsekvensen kan bli at førerkortet utvikler seg fra å være et praktisk hjelpemiddel til å bli et klassespørsmål.

For ungdom i byene er dette mindre dramatisk. De kan ofte klare seg uten bil. Men for ungdom i distriktene er førerkortet inngangsbilletten til arbeidslivet.

Det handler om muligheten til å ta lærlingeplass, komme seg til jobb, studere eller delta i fritidsaktiviteter. Uten førerkort risikerer unge mennesker i distriktene å få færre muligheter enn jevnaldrende i byene.

Et politisk paradoks

Det store paradokset er at norske bilister allerede har levert betydelige utslippskutt gjennom overgangen til elbil.

Likevel dreier debatten seg nå stadig mindre om hvilken bil folk kjører, og stadig mer om hvor mye de kjører.

Da beveger man seg inn på et område som ikke bare handler om klima, men om samfunnsstruktur, bosettingsmønster og sosial fordeling.

Hvis målet blir å gjøre bilbruk stadig dyrere, vil konsekvensene bli langt større enn reduserte utslipp. Da påvirker man også hvor folk kan bo, hvilke jobber de kan ta, og hvilke muligheter ungdom har til å etablere seg.

En nødvendig debatt

Ingen bestrider behovet for å redusere utslipp. Men klimapolitikk må også tåle spørsmål om rettferdighet.

Når kostnadene i størst grad sendes til distriktene, lavinntektsfamiliene og de unge som prøver å komme seg inn i voksenlivet, bør varsellampene blinke.

Norsk klimapolitikk kan ikke bare måles i tonn CO₂. Den må også måles i sosial bærekraft.

Hvis veien til lavere utslipp går gjennom høyere kostnader for dem som allerede har minst, risikerer vi å nå klimamålene samtidig som vi svekker noe av det som har gjort Norge til Norge: små forskjeller, sterke distrikter og like muligheter for alle.