Når staten bruker mer – og folket betaler prisen. SSB tror ikke på rentekutt i år
Statistisk sentralbyrå (SSB) legger nå fram prognoser som snur opp ned på forventningene mange hadde for året. Der man tidligere trodde at styringsrenten gradvis ville settes ned i løpet av 2026, slår SSB nå fast at det ikke kommer noe rentekutt i år. Først i 2027 ser de for seg en liten nedgang, og enda et kutt året etter.
Begrunnelsen som trekkes fram i analysene, er kjent: Krigen i Midtøsten driver opp importprisene, energikostnadene har skutt i været, og inflasjonstallene for januar og februar var høyere enn forventet. Dette er eksterne sjokk som Norge ikke kan påvirke. Men det finnes også en viktig, hjemlig forklaring som ofte nevnes i fagmiljøer, men sjeldnere i den brede debatten: Det offentlige forbruket.
Mens norske husholdninger har strammet inn, falt boliginvesteringene med rundt 25 prosent gjennom 2023 og 2024, og privat forbruk er redusert i møte med høye renter og prisvekst. Dette burde normalt dempet presset i økonomien og åpnet døren for lavere renter. Men effekten uteblir. Prisveksten faller ikke i tråd med modellen, og SSB peker nettopp på at inflasjonen ligger høyere enn ventet, og vil gjøre det lenge.
Det er i dette bildet det offentlige forbruket blir avgjørende. For selv om befolkningen reduserer sine utgifter, fortsetter staten å bruke betydelige midler — gjennom investeringer, offentlige tjenestekjøp, sektorvise lønnsoppgjør og økt aktivitet i store deler av offentlig sektor. De samlede statlige utgiftene gjør at økonomien ikke kjøler seg ned i samme takt som husholdningene gjør. Når staten opprettholder høy etterspørsel, holder den også prispresset oppe, og dermed inflasjonen. Resultatet er at Norges Bank ikke får rom for å sette renten ned, selv om privat sektor allerede har kuttet forbruket.
Det betyr i praksis at befolkningen har gjort sin del av jobben, mens den samlede pengebruken i økonomien likevel ikke faller nok til å dra prisveksten ned. Husholdninger med stramme budsjetter opplever dermed at de strammer inn uten at det gir den renteeffekten de kunne forvente. Samtidig peker SSB på at lønnsveksten også bidrar til å holde prisveksten opp, og slike lønnsoppgjør skjer i stor grad i offentlig sektor.
Offentlig pengebruk er ikke nødvendigvis galt i seg selv. Det kan dempe nedgangstider, styrke viktige tjenester og holde folk i arbeid. Men i dagens situasjon, med ekstern prisvekst fra energimarkedene og geopolitisk uro, virker det som en brekkstang i feil retning. Når rammevilkårene internasjonalt driver prisene opp, og staten samtidig opprettholder en høy etterspørsel, blir resultatet at inflasjonen biter seg fast.
Dette er bakteppet for SSBs konklusjon: Styringsrenten forblir på fire prosent ut året, til tross for at mange husholdninger allerede merker konsekvensene tungt. De høye prisene på energi og importvarer er en viktig del av forklaringen, men det offentlige forbruket er en annen og mer politisk styrbar komponent som sjelden blir diskutert på samme måte.
Når folk flest bruker mindre penger, kutter ned forbruket og utsetter investeringer, forventer de naturlig nok at økonomien reagerer på samme måte. Men så lenge staten kompenserer for privat nedgang gjennom høyt forbruk, vil prisveksten holdes oppe, og rentene med den. Det betyr at en betydelig del av byrden med høye renter bæres av befolkningen — ikke fordi de bruker for mye, men fordi resten av økonomien ikke avkjøles.
Dette er ikke en teknisk detalj, men en politisk prioritering. Skal folk flest få reell avlastning i form av lavere renter, må ikke bare verdenssituasjonen bedre seg — det må også offentlig pengebruk sees i sammenheng med rentemarkedet. Det er først når helheten i økonomien trekker i samme retning, at husholdningenes innsats faktisk kan gi uttelling i form av lavere renteutgifter.
