Ringeriksbanen- et løfte som aldri blir innfridd
Hvor mange ganger skal vi høre at «nå skjer det» før vi innser at Ringeriksbanen har blitt Norges mest berømte luftslott? Prosjektet har vært lovet siden 1992, og utredet siden 1858. Likevel står vi her – uten en meter ny jernbane.
Hvorfor skjer det ikke?
Svaret er enkelt: politisk vilje og prioritering. Regjeringer av alle farger har brukt Ringeriksbanen som valgkampløfte, men når budsjettene skal vedtas, forsvinner pengene til andre prosjekter. Oslotunnelen får 60 milliarder, mens Ringeriksbanen – som kunne gitt kortere reisetid Oslo–Bergen og bedre pendlerforbindelser – blir skjøvet ut i fremtiden.
Regjeringen sier de ønsker å prioritere allerede igangsatte prosjekter på tross av et flertall på Stortinget til fordel for Ringeriksbanen, eller forkortelsen av Bergensbanen.
Kostnadene brukes som unnskyldning
Ja, prosjektet er dyrt. Men det er også samfunnsøkonomisk lønnsomt. Det vil frigjøre kapasitet på Bergensbanen, redusere biltrafikk og kutte klimagassutslipp. Likevel velger staten å bruke milliarder på motorveier og midlertidige løsninger.
Miljøargumentet – eller en sovepute?
Naturvernforbundet har kritisert prosjektet for naturinngrep, og det er en viktig debatt. Men å bruke miljø som argument for å utsette jernbaneutbygging, mens man bygger nye motorveier, er hyklersk. Skal vi nå klimamålene, må vi satse på tog – ikke på mer asfalt.
Fra 2025 til 2050?
Regjeringen har nå lagt Ringeriksbanen inn i en «fjerntogstrategi» med et 2050-perspektiv. Det betyr i praksis: glem det. Lokalsamfunn som har ventet i generasjoner, får beskjed om å vente enda en generasjon.
Vår konklusjon:
Ringeriksbanen er ikke bare et samferdselsprosjekt. Det er et symbol på politisk handlingslammelse. Hvis vi mener alvor med grønn omstilling og regional utvikling, må vi slutte å utsette – og begynne å bygge.
