Vestre varsler pengebrems, men pengebremsen har vært på lenge – spørsmålet er hvem som nå mister bremsene helt
Jan Christian Vestre (A)
Når det nå varsles at Norge må sette på «pengebremsen», er det mange som undrer seg: Hvilken brems snakker vi egentlig om? For svært mange husholdninger, kommuner og fylker har bremsen vært trukket hardt til i flere år allerede.
Vanlige folk har fått oppleve en kraftig realinntektsnedgang. Boliglån har blitt dyrere, matprisene har skutt i været, strømregningene er uforutsigbare og egenandelene i helsevesenet har økt. For mange handler hverdagen ikke lenger om å få mer, men om å klare seg. Når det da snakkes om nye innstramminger, oppleves det ikke som ansvarlig styring – men som manglende virkelighetsforståelse.
Kommunene er i ferd med å nå grensen
Samtidig står kommuner og fylker i en økonomisk situasjon som er alvorlig. Mange melder allerede om underskudd, kutt og utsettelser. Skoler legges ned, eldreomsorg reduseres, tilbud innen psykisk helse og rus strammes inn, og vedlikehold skyves foran oss som en voksende regning.
Dette er ikke luksustjenester. Det er grunnmuren i velferdsstaten.
Problemet er at kommunene har fått stadig flere oppgaver, strengere krav og høyere kostnader – uten at finansieringen har fulgt med. Når staten nå signaliserer ytterligere «pengebrems», betyr det i praksis at regningen sendes videre til lokalnivået. Og der finnes det snart ikke mer å hente.
Helse og omsorg: Allerede på sparebluss
Innen helse og omsorg er situasjonen særlig alvorlig. Sykehus har vært gjennom år med effektivisering, omorganisering og kutt. Kommunene sliter med å rekruttere helsepersonell, samtidig som behovene øker raskere enn noen gang. Eldrebølgen er ikke en prognose – den er her.
Når det da varsles innstramming også på dette feltet, blir budskapet tydelig: Det forventes at man skal levere mer, til flere, med mindre ressurser. Igjen.
En brems som rammer skjevt
Det er ikke urimelig å snakke om ansvarlig pengebruk. Problemet oppstår når innstramminger rammer skjevt. For mens vanlige husholdninger, kommuner og velferdstjenester har strammet inn lenge, har staten fortsatt hatt rom for store prosjekter, satsinger og prioriteringer langt fra folks hverdag.
Da oppstår et legitimt spørsmål:
Er det virkelig der bremsen skal tas nå – hos dem som allerede knapt har fart igjen?
Et varsko før det er for sent
Hvis kommuner og fylker mister evnen til å drifte forsvarlig, er det ikke bare et økonomisk problem. Det er et demokratisk problem. Tilliten til systemet svekkes når folk opplever at regnestykket ikke går opp, uansett hvor mye de kutter og prioriterer.
Pengebremsen kan være nødvendig. Men da må den brukes rettferdig, klokt og med forståelse for at store deler av samfunnet allerede har kjørt på reserve i altfor lang tid.
Spørsmålet er ikke om vi har råd til velferdsstaten.
Spørsmålet er om vi har råd til å la den forvitre – bit for bit – i innstrammingens navn.
