Når bussene blir stående: Oppfyller elbussene egentlig norske vinterkrav?
Bilde for illustrasjon
Snøfallet som har lagt 35-40 centimeter snø over deler av Ringerike-regionen har ført til forsinkelser, innstillinger og busser som ikke kommer frem. Hvordan kan tunge busser bli stående fast når andre kjøretøy fortsatt kommer seg frem?
Debatten handler ikke bare om været. Den handler også om sikkerhet, beredskap og om norske lovkrav faktisk blir oppfylt.
Klare krav til tunge kjøretøy
Norske regler stiller strenge krav til kjøretøy over 3.500 kilo som kjører på vinterføre. Kjøretøyene skal være utrustet slik at de har tilstrekkelig veigrep under de forholdene de brukes i. For tunge kjøretøy er det dessuten krav om å medbringe kjettinger som kan brukes når forholdene krever det.
Hensikten med regelverket er enkel: Et tungt kjøretøy skal ikke bli et hinder eller en fare for andre trafikanter fordi det mangler nødvendig fremkommelighet.
Når en buss stopper i en bakke, spinner på drivhjulene eller sklir sideveis på vinterføre, blir derfor spørsmålet mer aktuelt enn noen gang:
Er kjøretøyet tilstrekkelig utrustet for norske vinterforhold?
Elbusser møter vinteren
Elektriske busser har gitt store miljøgevinster og redusert utslipp fra kollektivtrafikken. Samtidig har flere operatører de siste årene opplevd utfordringer når vinterværet blir ekstremt.
Elbusser er ofte betydelig tyngre enn tilsvarende dieselbusser på grunn av batteripakkene. Mange modeller er dessuten konstruert med liten plass mellom dekk og hjulhus, noe som kan gjøre montering av kjetting mer krevende enn på tradisjonelle busser.
Bransjen har også diskutert om enkelte dekkvalg har vært mer tilpasset energieffektivitet og rekkevidde enn krevende norske vinterforhold.
Ingen av disse forholdene fritar imidlertid operatørene fra ansvaret de har etter lovverket.
Ingen unntak i loven
Norsk regelverk gjør ingen forskjell på dieselbusser og elektriske busser når det gjelder krav til trafikksikkerhet og fremkommelighet.
En buss som settes i trafikk på vinterføre må være utstyrt slik at den kan operere forsvarlig under de forholdene den er ment å brukes i.
Dersom en buss ikke har tilstrekkelig veigrep, eller hvis kjettinger ikke kan benyttes på en effektiv måte når forholdene krever det, reiser det spørsmål om kjøretøyet er egnet for den aktuelle traseen.
For passasjerene er det liten trøst at bussen er utslippsfri dersom den ikke kommer frem.
Når kollektivtrafikken stopper
På dager med ekstremvær vil også godt utrustede kjøretøy kunne få problemer. Ingen forventer at busser skal kunne kjøre uhindret gjennom 40 centimeter tung våtsnø i alle situasjoner.
Men når busser blir stående mens personbiler, varebiler og andre tunge kjøretøy fortsatt kommer frem, er det naturlig å stille spørsmål ved både kjøretøyvalg og beredskap.
Kollektivtrafikken er en samfunnskritisk tjeneste. Skoleelever skal til undervisning, pendlere skal på jobb og eldre skal til helsetjenester. Da holder det ikke at bussene fungerer på tørre sommerveier.
Et spørsmål om prioriteringer
Overgangen til elektriske busser har vært en viktig del av det grønne skiftet. Samtidig må miljømål balanseres mot krav til sikkerhet og driftssikkerhet.
For innbyggerne på Ringerike, Sollihøgda og andre værutsatte områder er spørsmålet enkelt:
Skal kollektivbusser som trafikkerer norske vinterveier være valgt ut fra lavest mulig utslipp alene, eller skal vinteregenskapene veie like tungt?
Når snøen laver ned og kollektivtrafikken stopper opp, er det et spørsmål som både bussoperatører, fylkeskommuner og anbudsmyndigheter bør ta på alvor.
For loven er tydelig på ett punkt: Tunge kjøretøy skal ha nødvendig veigrep og være rustet for forholdene de møter på norske veier. Når bussene blir stående fast, blir også spørsmålet om vinterberedskapen stående igjen.
