Mer kraft, men til hvilken pris?
Illustrasjonsbilde
Arbeiderpartiet vil halvere tiden det tar å bygge ut kraft og strømnett. Målet er mer kraft til industri, arbeidsplasser og grønn omstilling. Det høres bra ut. Men kommunene bør spørre seg hva dette betyr for lokaldemokratiet. Regjeringen vil kutte utredningskrav, redusere innsigelsesmuligheter og få sakene raskere gjennom systemet.
For kraftlinjer og strømnett har kommunene allerede begrenset makt. Selv om et kommunestyre sier nei, kan staten i siste instans gi konsesjon dersom prosjektet anses nødvendig for kraftforsyningen. Med de nye tiltakene kan slike prosesser gå enda raskere.
Regjeringen lover at kommunenes vetorett i vindkraftsaker skal bestå. Det er positivt. Likevel er det grunn til å spørre hvor lenge dette varer dersom kraftmangelen øker. Når kommuner som sier nei til vindturbiner samtidig blir møtt med argumenter om tapte arbeidsplasser, grønn omstilling og næringsutvikling, blir presset stadig sterkere.
Det mest paradoksale er at den samme regjeringen etterlyser mer kraft, samtidig som mange i kraftbransjen har ment at skatte- og avgiftsregimet har gjort investeringer i oppgradering av vannkraft mindre attraktive enn de kunne vært. Kraftverk bygges og produserer mindre enn 10 MVA for å slippe grunnrenteskatt. Vannkraft er Norges viktigste fornybare energikilde, stabil, regulerbar og allerede godt integrert i natur og infrastruktur. Likevel opplever mange kommuner at presset heller rettes mot nye vindturbiner, solkraftanlegg og kraftlinjer.
Derfor er spørsmålet enkelt: Burde vi ikke først utnytte potensialet i eksisterende norsk vannkraft bedre før vi legger stadig større beslag på natur og lokalt selvstyre?
Norge trenger mer kraft. Men kommunenes nei må fortsatt være et reelt nei. Hvis ikke risikerer vi at avgjørelser om natur, arealbruk og lokalsamfunn i stadig større grad flyttes fra kommunestyrene til sentrale myndigheter.
