Når én av fem tror politikerne er korrupte
Illustrasjonsbilde
Norge har i flere tiår vært blant verdens land med høyest tillit. Vi har hatt tillit til politikere, offentlige institusjoner, media og hverandre. Denne tilliten har vært selve fundamentet for den norske samfunnsmodellen.
Nå slår det sprekker.
En fersk undersøkelse viser at 22 prosent av norske velgere mener mange eller nesten alle politikere er involvert i korrupsjon. Samtidig tror 66 prosent at behandlingen man får i det offentlige avhenger av hvem man kjenner.
Tallene bør få alarmklokkene til å ringe på Stortinget.
For få år siden ville slike tall blitt avfeid som utenkelige i Norge. Korrupsjon var noe som foregikk i andre land. Vi fortalte oss selv at Norge var annerledes.
Men de siste årene har velgerne sett en rekke saker som har tæret på tilliten: pendlerboliger, habilitetsbrudd, nære vennskap mellom maktpersoner, politiske utnevnelser og saker der toppolitikere har måttet beklage handlinger som vanlige borgere sannsynligvis ville fått langt strengere reaksjoner for.
Problemet er ikke nødvendigvis at Norge er blitt et korrupt land.
Problemet er at mange opplever at det eksisterer ett sett regler for eliten og et annet for resten av befolkningen.
Når en vanlig arbeidstaker gjør en feil overfor NAV eller Skatteetaten, kan konsekvensene bli umiddelbare. Når politikere trår feil, opplever mange at konsekvensene ofte blir en pressekonferanse, en beklagelse og noen uker med negativ omtale før alt fortsetter som før.
Det er dette som skaper mistillit.
Tillit forsvinner ikke fordi folk plutselig blir konspirasjonsteoretikere. Tillit forsvinner når mennesker over tid observerer hendelser som får dem til å tvile på at systemet behandler alle likt.
Enda mer bekymringsfullt er utviklingen i synet på offentlige institusjoner. Når to av tre nordmenn tror at hvem du kjenner har betydning for hvordan du blir behandlet av det offentlige, handler det ikke lenger bare om politikerforakt. Det handler om troen på rettsstaten.
Mange politikere vil sannsynligvis svare at Norge fortsatt er blant verdens minst korrupte land.
Det kan være riktig.
Men det er ikke det som er poenget.
Demokratier overlever ikke på statistikk. De overlever på tillit.
Dersom stadig flere borgere kommer til den konklusjonen at maktpersoner beskytter hverandre, at nettverk betyr mer enn regler og at ansvarliggjøringen er svak, vil tilliten fortsette å falle uansett hva internasjonale rangeringer måtte vise.
Politikernes største utfordring de neste årene er derfor ikke å overbevise folk om at de ikke er korrupte.
Utfordringen er å gjenreise troen på at maktutøvere holdes til minst like høye standarder som vanlige borgere.
For når én av fem nordmenn mener at politikerne er involvert i korrupsjon, er det kanskje ikke først og fremst velgernes holdninger som bør granskes.
Da bør makten begynne med å granske seg selv.
