Statens vegvesen velger «worst-case» – men hvem tar ansvaret for tilliten? Befaringen på Hvervenmoen.
Under befaringen på Hvervenmoen kom Anders Hagrup fra Statens vegvesen med en uttalelse som bør få alle som er opptatt av planprosesser til å sperre opp øynene:
«Forslagsstillerne sukrer ofte pillen i analyser og plandokumenter, mens de gasser på uten hensyn til hva de har forutsatt i reguleringsprosessen. Statens vegvesen må derfor legge seg på et worst-case scenario.»
Dette er en skremmende kommentar – ikke fordi den er uærlig, men fordi den avslører en grunnleggende mistillit mellom aktørene i store utbyggingsprosjekter. Når statlige myndigheter føler seg tvunget til å planlegge ut fra det mest pessimistiske utfallet, sier det mye om hvordan prosessene fungerer i dag.
Hva betyr dette for lokalsamfunnet?
Worst-case-planlegging kan føre til overdimensjonerte løsninger, høyere kostnader og større inngrep i natur og nærmiljø. Det kan også skape unødvendig konflikt mellom utbyggere, myndigheter og innbyggere. Samtidig er det forståelig at Statens vegvesen ønsker å sikre trafikksikkerhet og fremkommelighet – men bør ikke løsningen være bedre kontroll og oppfølging av forutsetningene, heller enn å planlegge for det verste?
Hvor ble det av tilliten?
Hvis «sukring av pillen» i analyser er et reelt problem, må det tas tak i gjennom strengere krav til dokumentasjon og konsekvensutredninger. Å legge seg på worst-case som standard kan bli en selvoppfyllende profeti: Det skaper mer motstand, mer byråkrati og mindre fleksibilitet.
Vi trenger en ny kultur for åpenhet og ansvar.
Planprosesser må bygge på gjensidig tillit og realistiske vurderinger – ikke på frykt for at noen «gasser på» uten hensyn. Det er på tide at både utbyggere og myndigheter tar ansvar for åpenhet, kvalitet og dialog, slik at vi får løsninger som er gode for både samfunnet og miljøet.
